Krim-romanen jeg holder på å lese nå er Håkan Nessers "Borkmanns punkt".
Boka begynner med et drap, og så videre blir vi kjent med Van Veeteren som er kriminaletterforsker. Han skal hjelpe en gjeng politifolk med å løse dette drapet. Beate Moerk er en av politifolka som jobber der og finner straks tonen med Veeteren. Allerede her lukter man fornemmelse av romantikk i luften.
"... men da han krøp ned i sengen og satte på kassettspilleren, var det likevel Moerks ord som lød i ørene på ham.
Ingenting. Vi vet ikke en dritt.
Flott dame, forresten, tenkte han."
Boka begynner med et drap, og så videre blir vi kjent med Van Veeteren som er kriminaletterforsker. Han skal hjelpe en gjeng politifolk med å løse dette drapet. Beate Moerk er en av politifolka som jobber der og finner straks tonen med Veeteren. Allerede her lukter man fornemmelse av romantikk i luften.
"... men da han krøp ned i sengen og satte på kassettspilleren, var det likevel Moerks ord som lød i ørene på ham.
Ingenting. Vi vet ikke en dritt.
Flott dame, forresten, tenkte han."
Håkan skriver på en veldig røff, billedlig og muntlig måte. Det er noe jeg selv liker veldig godt og klarer lett å henge med i svingene. Han veksler også mellom å være "inni" morderens hode og i refererende handling til Veeteren og politifolkene.
"Hadde eggen gått bare noen centimeter dypere, ville hodet antagelig blitt helt og holdent skilt fra kroppen."
Jeg ser tydelig at dette er en politimann-roman ved at Veeteren og Moerk har ukonvensjonelle trekk, de tenker litt "utenfor boksen" og sier akkurat sin mening.
"Beate Moerk bestemte seg for å ta ordet. - Ingenting, sa hun. - Vi vet ikke en dritt."
1 kommentar:
Gode observasjoner
Legg inn en kommentar