fredag 31. oktober 2008

Om krimsjangeren

Hva kjennetegner krimsjangeren?


I følge den engelske versjonen av Wikipedia er krimsjangeren en oppdiktet fortelling hvor hovedpersonen(e) i boka har med forbrytelser, oppdagelse, kriminelle og deres motiv å gjøre. Illiterarty hevder så at man kan dele sjangeren inn i fire deler; detektiv-roman, thrillere, hard-kokte og "legal-thrillers" (de handler om advokater og deres sjefer). Mens man på norsk kanskje ville delt dem inn på en litt annen måte; detektivromanen,politiromanen, thrilleren / psykologiske thrilleren og den hardkokte kriminalromanen i følge den norske versjonen av Wikipedia.
Videre på Wikipedia (engelsk versjon) hevder de at det finnes sub-sjangere kalt på engelsk "whodunnit", legal thriller, courtroom dram og hard-boiled (oversatt: hardkokt) fiksjon. Til venstre på sida henviser de ikke til en norsk side oversettelse til dette, så jeg er usikker på om vi i Norge også deler inn i disse sub-sjangerne, selv har jeg ikke hørt om de før. Vel, over til temaet igjen.



På en annen nettside -lagd av en kommunikasjons-student ved Hia, hevder at det som er typiske for kriminalromaner er et slags samarbeid som leseren har sammen med politietterforskeren/detektiven i boka. Videre skriver hun at dette samarbeidet fører til leseren er med å tolke og finne mulige løsninger på det nesten uforklarlige.


Det finnes mange forskjellige kriminalromaner, på mange forskjellige språk, og da vil jeg tro at flere lesere setter krav eller høyere forventninger til kriminalromaner. Studenten Helene skriver videre at boka bør ha den egenskapen og den visse spenningen som gjør at leseren ikke klarer legge boka fra seg før den er utlest. En overraskende slutt er heller ikke feil, hevder hun. Noe jeg så at hun hadde skrevet, som jeg ikke har sett noen andre har nevnt, var at det er mange dyktige kvinnelige krim-forfattere blandt de mest populære, og at kunne var fordi kvinner hadde en bedre evne empati, se en sak fra flere sider. I tillegg til å være dyktige stemningsskapere.





Oppfølger Håkan Nessers bok Borkmanns punkt kjennetegnene for en politiroman?

Vi kan tydelig se at Borkmanns punkt er en politiroman ved bl.a at det begynner med et brutalt, blodig mord i begynnelsen. Mordet har skjedd i en tradisjonell, vanlig og rolig svensk by. Videre blir vi kjent med Van Veeteren, en etterforsker som skal hjelpe en gjeng politifolk i byen mordet har skjedd. Van og en av politifolkene på den lokale stasjonen er ukonvensjonelle, de tenker ikke som majoriteten i kulturen sin og tenker (som jeg skreiv i et tidligere blogg-innlegg) "outside the box". Dette vises i både utsagn og handlinger hos hovedpersonene.
Det blir stadig blodigere og knapt med tid utover i boka. Dette øker spenningen for leseren som ønsker å få vite hvem morderen er og hvordan de kommer til å løse mysteriet. Det som også kan være en spennings-medfaktor er at Håkan oppgir dato (årstall ikke inkludert) i boka for å vise på hvor mange dager de visse hendelsene hendte på.
Jeg er ikke ferdig med boka ennå, så jeg har ikke komt til det svette og nervøse klimakset/høydepunktet i boka, det ser jeg frem til.
(Bilder fra øverst til nederst:
1. Bilde tatt av Danny.Flickr.com, med Creative Commons license.
2. Bilde tatt av pictureclub_2000Flickr.com, med Creative Commons license.
3. Bilde tatt av PrASanGaMFlickr.com, med Creative Commons license. )

onsdag 29. oktober 2008

Håkan Nessers "Borkmanns Punkt":

Hverdagslig
Blodig
Spørsmål
Antihelt
Antiheltinne
Forvirring

Dagboknotat på vegne av Mozart






"


Wien, 6. juni 1786

Jeg befinner meg i Wien enda, hvor jeg trives greit. Min kone Constanze og jeg fryder oss over leiligheten hvor vi både har piano og tjenere. Da får vi mer tid til kos og selskap. Hver gang vi hører at Karl Thomas har gjort det bra på skolen, gleder vi oss over det. Det minner meg om meg selv da jeg var på den alderen.

En ting jeg kjenner på er at hver gang jeg får komponert noe, og har en helt spesiell og god følelse for stykket, så får jeg ut noe av meg selv, fra mitt inderste, dype kammer. Og det er herlig!


Ja, for jeg har nettopp blitt ferdig med Le nozze di Figaro, Figaros bryllup. Det har nettopp gått her på teateret i Wien og fått god kritikk! Men enda bedre i Praha! Jeg er overlykkelig. Dette betyr penger.

Mitt nye bekjentskap Lorenzo da Ponte og jeg har godt lag sammen, vi møtes flere ganger i uken for å prate og diskutere. Mange av hans egenskaper minner meg om min far. Min gamle far. Synd at jeg ikke ser så mye til han lenger...


Vel, det var nok for denne gang, dagbok. Tror ikke det blir så lenge til neste gang jeg skriver fordi straks er jeg ferdig med enda et opera-stykket!


"












torsdag 16. oktober 2008

Om kriminalromanen jeg leser

Krim-romanen jeg holder på å lese nå er Håkan Nessers "Borkmanns punkt".


Boka begynner med et drap, og så videre blir vi kjent med Van Veeteren som er kriminaletterforsker. Han skal hjelpe en gjeng politifolk med å løse dette drapet. Beate Moerk er en av politifolka som jobber der og finner straks tonen med Veeteren. Allerede her lukter man fornemmelse av romantikk i luften.

"... men da han krøp ned i sengen og satte på kassettspilleren, var det likevel Moerks ord som lød i ørene på ham.

Ingenting. Vi vet ikke en dritt.

Flott dame, forresten, tenkte han."



Håkan skriver på en veldig røff, billedlig og muntlig måte. Det er noe jeg selv liker veldig godt og klarer lett å henge med i svingene. Han veksler også mellom å være "inni" morderens hode og i refererende handling til Veeteren og politifolkene.

"Hadde eggen gått bare noen centimeter dypere, ville hodet antagelig blitt helt og holdent skilt fra kroppen."


Jeg ser tydelig at dette er en politimann-roman ved at Veeteren og Moerk har ukonvensjonelle trekk, de tenker litt "utenfor boksen" og sier akkurat sin mening.

"Beate Moerk bestemte seg for å ta ordet. - Ingenting, sa hun. - Vi vet ikke en dritt."




(Bilde: tatt av ®DSFlickr )

torsdag 2. oktober 2008

Publisering av bilder

- En grei huskeregel er at man ikke legger ut noe på nettet som man ikke kunne vist frem på torget i hjembyen sin, er påstanden fra Barbor Hardersen , rådgiver i Medietilsynet.

Jeg tenker at det er veldig sant det han sier, og en god huskeregel. Fordi det man legger ut av bilder og informasjon på internett vil jo kunne bli sport opp eller sett av mennesker i sin egen hjemby. Og menneskene i hjembyen kjenner man eller hvem vet er, som regel, og da kan det fort oppstå pinlige eller mindre kjekke situasjoner for den/de det gjelder.

Legger foreldre ut bilder av barna sine kledd ut som engler eller Byggmester Bob klar for å gå på karneval i barnehagen, på facebook f.eks, så er jo bildene fortsatt private (det forutsetter at man stiller inn at bildene bare kan bli sett av de man ønsker). Man ønsker å vise frem sine søte og nydelige barn med kostymer, til venner og kjente. Bildene av barna dine er kanskje ikke bilder man ønsker å dele med tilfeldig forbipasserende på torget i hjembyen, det er ikke noe man "desperat" har et ønske om å gjør vanligvis. Men så kan det jo være at det er noen tilfeldig forbipasserende facebook-brukere som på ett eller annet vis får fatt i bildene...



Så det er litt betenkelig og må ta alt med en eller to klyper salt.